Nedtelling, booking og Florence.

5 uker igjen i dag.
Har bestilt flybillett til Adelaide, en natt på hotell (fordi hostellet var fullt), 4 netter på hostell, flybillett til Sydney, to netter på hostell, flybillett til Auckland, to netter på hostell. Jadda, planen er klar og det er bare å glede seg til det hele sparkes i gang torsdag morgen 1. mars.
Jabbadabbadooo!

Fotograf: Anton Carlsson.

Her er forresten et bilde fra da jeg snorklet i Exmouth:

Og ja, den beste nyheten på lenge: Florence + the machine spiller på Øya i år! Om jeg så må leve på knekkebrød og vann resten av august – jeg SKAL dit!

Solnedgang.

Ble ferdig på jobb akkurat i tide til å få med meg denne solnedgangen i går. Kan ikke klage på utsikten

Arbeidsferie, Ellen og Lena-dukken.

Etter fem uker i Ceduna begynner jeg å tenke på nedtellingen. Ikke fordi jeg ikke liker meg her, men fordi jeg gleder meg så enormt til å reise rundt igjen. På grunn av at vi har hatt færre kunder enn normalt og forventet på denne årstiden, er det blitt færre timer på oss som jobber her. Forrige uke jobbet jeg i underkant av 30 timer på hele uken, som jo er fryktelig lite. Dessverre er det ikke mye jeg kan gjøre med det, og jeg har derfor bestemt meg for å gjøre det beste ut av situasjonen. Selv med 30 timer i uka har jeg ingen fridager, han setter meg opp på kveldsskift hver eneste kveld. Og det er jo egentlig greit nok. Etter Anton reiste på lørdag er det veldig tomt og stille i huset, så da er det fint å komme seg på jobb og møte folk hver kveld.
Det negative med å jobbe så få timer når man egentlig ønsker å jobbe masse, er jo også at inntjeningen ikke blir den helt store. Trøsten er at det er lite å bruke penger på her i byen, så det hjelper i alle fall litt.
Det føles litt som å være på ferie og ha en slækk sommerjobb. Så jeg har bestemt meg for å nyte det så lenge det varer, og går turer på stranden, leser, ser tv-serier og fimer, slapper av og nyter livet. Ikke så aller verst det heller, tross alt.
På torsdag er det seks uker til jeg reiser herfra, men tenkte jeg skulle vente til det er cirka en måned igjen med virkelig å begynne nedtellingen.

Her om dagen oppdaget jeg også at de faktisk sender Ellen Degeneres på tv her, og gjensynet var svært gledelig! I dag var Sofia Vergara gjest (spiller Gloria i Modern Family og er en av de morsomste kvinnene jeg vet om). Det viser seg at hun er naturlig blond og farger håret mørkt. På spørsmål fra Ellen om hvem som har det morsomst, blondiner eller brunetter, svarer Sofia ”To be honest, the ones with the bigger boobs!”. Hahaha, dama er genial! Så dersom du ikke har sett Moderen Family og ønsker en god latter, er det en sterk anbefaling.

Ellers er det kjempehyggelig å få så mange bilder på mail, og jeg kan jo bare ikke unngå å nevne Toves prosjekt fra jula 2011, legger ved et bilde her. Denne dukken med mitt STORE ansikt på har altså sirkulert i Steinkjer-området hele jula, og er iherdig dokumentert. Jeg lo i sikkert en halv time da jeg fikk de første bildene, ubeskrivelig! Det er den beste gaven jeg har fått så lenge jeg kan huske, tenk at noen bryr seg så mye om meg at de har satt i gang noe slikt! Jeg er utrolig glad for at jeg har en så fin og snill familie og vennekrets, you know who you are!

2012!

Vi er i 2012!
Og på årets første dag valgte air condition i huset vårt å ta kvelden. Mens det var 44 grader ute.
Flott deeeet.
50 timer forrige uke, så denne uka skal jeg faktisk ha to fridager. To! Det skal bli superdigg!
Så nå er det bare én morgen til med klokkeringing, så kan jeg sove leenge på onsdag.
Og så gjenstår det å se om fridagene faktisk blir fridager. Man vet aldri her i gården.

Godt nytt år, folkens!

En slags jul.

Julen i Ceduna er ikke som jul hjemme. Faktisk er deg veldig lite her som er som hjemme, men det er vel noe av sjarmen. Uansett, julaften jobbet vi alle kveldsskiftet i restauranten, for deretter å dra hjem til en av jentene på fest. Alle hadde med en rett hver, og vi spiste og koste oss. Deretter var det forskjellige leker, blant annet ”flasketuten peker på”. Noen år siden jeg sist spilte det kan du si. Anton og jeg bakte lussekatter, og han lagde gløgg og vörtbröd som vi også tok med. Dette ble kjempepopulært, spesielt lussekattene. Alle andre vi jobber med er fra forskjellige asiatiske land, så det var mye nudler, ris og kylling på menyen, haha.
Første juledag var hele sjappa stengt, og vi var bedt på julelunsj hos sjefen. Den var av det heller fuktige slaget, for å si det mildt. Det er vel slik man ender opp hvis man starter hver dag med en øl eller en knert. Jaja, ikke mitt problem, vi snek oss hjem igjen da han (etter at noen ved et uhell lot det komme frem at de ikke hadde sett den mest legendariske australske filmen noen gang laget) skulle spille av hele Crocodile Dundee for oss. ”Å, du mener DEN DER ja, nei det er klart vi har sett den, åjaaja selvfølgelig”.

I går kveld braket det plutselig løs med 260 kunder på en kveld. Med fire i bemanning til å servere, stå i kassen og i hand out’en (ta imot bestillingslapper og finne ut hvilke retter som skal til hvilket bord) har vi normalt sett rundt 100 kunder. På 260 kunder burde vi vært minst seks personer, kanskje syv, på jobb. Så det ble mildest talt hektisk. Og hvem har da gleden av å stå i kassen hele kvelden helt alene? Jo, undertegnede. Og det hadde jo vært greit det, dersom folk kunne forstå behovet for å være litt effektive når de først kommer frem til kassen. Det som derimot skjer, er at folk står leeenge i kø, med menyen i hånden, men først i det de kommer frem til meg, skal de begynne å lese i menyen og finne ut hva de skal spise. I ALL VERDEN DA?! Det ble en tålmodighetsprøve uten like, og en god del blikk fra kunder lenger bak i køen. Nå er jeg ingen ekspert i blikklesing, men man trenger ikke være det for å forstå at 90% av blikkene formidlet et budskap om å ”få rævva i gir”! Så er det jo en hel del lokale kunder som synes det er stas at vi har stor pågang og gleder seg over at bissnissen går godt, og de smilte like bredt og takket for seg, selv om de hadde ventet 30 minutter på maten. Jeg velger å fokusere på de positive og hyggelige kundene, og de er heldigvis også de som kommer tilbake igjen og igjen.

Ellers er det fint lite å fortelle om her fra Ceduna hva aktivitet og happenings angår. Når jeg ikke er på jobb så spiser og sover jeg for det meste, og slapper av med bok eller film. Det er jo alltid interessant å følge dynamikken i en gruppe mennesker som jobber sammen slik vi gjør her, og det er mange historier jeg kunne fortalt dere med både intriger og dramatikk, men det får vente til en annen gang. Nå venter pannekakelunsj på kjøkkenet her, og så er det jobb igjen i kveld. Jeg har vært her i 2,5 uker allerede, og synes tiden har gått fort så langt. Blir fint å komme over i januar nå, så er det liksom mer lov å begynne å telle ned til den store reisen starter.

Håper alle har det fint hjemme, og at Dagmar ikke har gjort noen nevneverdig skade på verken hus, hjem eller kropp.
Peace.

Katolikken, førerkortjubileum, jobb og reiseplaner.

Jeg er i Ceduna.
Etter 12 timer i buss ankom jeg fredag kveld og ble møtt på stasjonen av Mick, den nye sjefen min. Han viste meg kjapt rundt og introduserte meg for de andre ansatte. Deretter fikk jeg servert en deilig middag og ble sittende sammen med Lynelle og Jeff, et koreansk par som også jobber her. Det var en hyggelig velkomst, og alle jeg jobber med er vennlige og hjelpsomme, og forsøker å fortelle meg mest mulig av det jeg trenger å vite. Så langt, i alle fall. I tillegg til det koreanske paret, bor det også en svensk pojke i samme hus. Han heter Anton og er en kjempefin fyr. Han har tatt seg godt av meg så langt, og vi ser ut til å komme godt overens. Han er en kvalitetssvenske, altså forstår han norsk (ja, trøndersk ja!). Dette betyr jo at vi kan snakke sammen på norsk og svensk, noe som er utrolig fint når man har snakket engelsk så lenge. Dessverre så reiser Anton videre i midten av januar, men jeg får vel være glad for den tiden han er her.

Jeg håper jeg får lov å dra herfra mot slutten av februar, planen videre er nemlig bortimot klokkeklar nå. Etter jeg er ferdig her, skal jeg reise tilbake til Adelaide, hvor jeg skal møte Amy og/eller ei jente jeg ble kjent med sist gang jeg var i Australia – Rose. 3-5 dager i Adelaide, før jeg flyr opp til Sydney og møter Tish, Tony og Broker. Et par dager der, før jeg flyr til Auckland, hvor jeg (hvis alt går etter planen) skal møte Isabelle og reise rundt på New Zealand sammen med henne. Isabelle er fra Sveits og var med i den gruppa som reiste opp til Exmouth i oktober/november. Vi hadde det veldig gøy sammen, og snakket om at vi burde gjøre NZ sammen, men vi tenkte nok begge da at det mest sannsynlig ikke ville skje. Det står jo aldri på viljen til å møtes, det er mer timing med tanke på penger, jobber, resieplaner og visum som kommer i veien. Isabelle hadde egentlig tenkt å reise hjem i januar, men nå har hun funnet et frivillighetsprogram på Fiji som hun har søkt på, så forhåpentligvis kommer hun med der, og så kan vi møtes på NZ når hun er ferdig og jeg er ferdig her. Hvis dette går i boks så gleder jeg meg om mulig ENDA MER til å se New Zealand!

Legger ved noen bilder fra Ceduna, så dere kan se omtrent hvordan det ser ut. Selve stedet er jo som paradis sammenlignet med for eksempel Kalgoorlie. Det er vakkert her, det er rent i gatene og bygningene er ikke så gamle og stygge som i mange andre små australske ”byer”. Nå som jeg har vandret litt rundt og sett meg omkring, har jeg sett mange flotte hus. Den katolske kirken her borte er også noe for seg selv, og det er nesten så jeg skulle ønske jeg var katolikk og kunne gå i messe for å se hvordan den er innvendig, hehe.
I dag har jeg hatt formiddagen fri, og vært på biblioteket for første gang. Ikke det at jeg mangler bøker (tvert imot har jeg en lei tendens til å drasse med meg alt for mange bøker når jeg reiser), men på biblioteket har de gratis trådløst internett. I tillegg pleier jeg å låne blader og filmer der, siden blader koster det samme som hjemme her, og på backpackerbudsjettet blir sett på som ren luksus. Filmer har jeg forresten god tilgang på akkurat nå, da Anton har en usb-penn stappfull av serier og filmer – hurra! Har gjenoppdaget programmet Saturday Night Live, som jeg av og til så på da jeg var yngre, men som jeg nå helt hadde glemt eksisterte. To av mine favorittskuespillere, Kristen Wiig (fra Bridesmaids bla.) og Jason Sudeikis er med, og flere andre morsomme folk. En annen anbefaling er programmet ”An Idiot Abroad”, som rett og slett ikke kan beskrives, det må bare ses! Så underholdning mangler det ikke på, og før eller siden må vel pakken brutter’n sendte komme frem også – med en hel harddisk full av serier og filmer. Høydepunktet fra Antons usb var helt klart åttende sesongen av Greys anatomy, hvor jeg følte det som jeg ble gjenforent med gamle venner i det Meredith, little Grey, Christina, Owen og Callie igjen var der. Nei, kjære leser, du trenger ikke si noe, jeg vet det er spess.

Jommen oppdaget jeg ikke plutselig at det er Lucia-dagen i dag! Det betyr vel for de aller fleste lussekatter og lucia-tog, men for meg betyr det at jeg har hatt førerkortet i ti år! 13. Desember 2001 kjørte jeg opp og stod på første forsøk. Herrejesus så gammel jeg føler meg når jeg tenker på det!

Uansett, alt går fint her i South Australia. Noen har spurt meg hva jeg ønsker meg til jul, og det jeg virkelig ønsker meg er bilder (på papir/fotopapir) og tegninger, brev og kort. Ting jeg kan henge opp på veggen her på rommet mitt og som kan få det til å føles litt mer hjemmekoselig.

Jobb, Florence og svensker.

Det er lørdag og jeg sitter på hostellet mitt i Brisbane. Har vært her flere ganger før, og det er absolutt et av de beste hostellene jeg har bodd på. På toppen av bygget er det en stor takterasse, hvor det ikke bare er fin utsikt over byen, men også et basseng med solsenger og palmer omkring. Så da jeg våknet i dag tidlig og så at solen var fremme, hoppet jeg i bikinien, og startet dagen med frokost i morgensola, før jeg deretter lå noen timer ved bassenget. Digg! Heldigvis var det en del skyer, noe som gjorde forholdene perfekte. Sola her er utrolig sterk, og når det er skyfri himmel er det ikke mange minuttene man bør ligge i solsteiken før det er på tide med en pause.

Leser fortsatt boka ”The Help”, og anbefaler den på det aller varmeste til alle. Jeg leser den på engelsk, og foruten den tydelige fordelen med å lese en bok på originalspråket så er det også mitt skalkeskjul når det er skandinavere i nærheten. I dag for eksempel, satt jeg like ved en gjeng med svensker og leste. De spurte meg hvor jeg kom fra, hvor lenge jeg har vært i Australia og alle de obligatoriske spørsmålene, men siden jeg synes det er überkleint å forholde meg til svensker i utlandet (de forstår ikke norsk, og jeg NEKTER å snakke engelsk med folk fra nabolandet vårt, av rent prinsipp!), sa jeg at jeg var fra nord-England. De bet på.

Med tanke på jobbsituasjonen fremover så har ting forandret seg.
Til det bedre, vil jeg vel tørre å påstå. Hayman utgår. Nei, jeg tuller ikke. HR-manageren deres, som ansetter folk der oppe, er virkelig på grensa til handlingslammet, og i løpet av de tre og en halv ukene det har gått siden hun mailet meg og sa det var en stilling som kanskje passet til meg, har alt gått fryyyktelig tregt. Etter mye frem og tilbake har hun jo tilbudt meg jobb, og hun sa jeg kunne komme opp dit med en gang. Det å få alle papirer i orden ser ut til å være svært vanskelig for dem, og i går ringte jeg henne for n’te gang og spurte om hvordan progresjonen er, siden jeg jo har brukt mange dollar på å komme meg opp til Brisbane, slik at jeg er klar til å dra rett opp til Hayman så fort jeg får klarsignal fra henne på at alt er i orden. Jeg har selvfølgelig spurt henne direkte om jeg fortsatt er aktuell for jobben, og hun har forsikret meg om at dette er formaliteter og at jeg har to jobber å velge mellom der oppe. Ja vel. De har i alle fall ikke behandlet meg som om de trenger meg. Og det finner jeg meg ikke i, så da jeg hadde avsluttet samtalen med henne i går, bestemte jeg meg for å ta datamaskina i egne hender og få fart i denne jobbsituasjonen. Jeg sendte en søknad til et hotell i South Australia, og jommen fikk jeg ikke mail tilbake like etterpå med tilbud om jobb. Så jeg har da takket NEI til Hayman, og flyr ned til Adelaide på tirsdag morgen. Blir der noen dager, siden jeg kun har tilbragt én dag i Adelaide før. Fredag morgen tar jeg bussen ut til Ceduna, en liten kystby 10 timer vest for Adelaide. Her venter det en hotelljobb på meg, hvor jeg i hovedsak skal servere i restauranten deres. I tillegg er det gode muligheter for ekstra timer med oppvask på kjøkkenet og vasking av rom. Betalingen er $9 mer i timen enn jeg ble tilbudt på Hayman, og selv om Ceduna er langt ute og et lite sted, er det jo helt i vannkanten, noe som for meg er gull verdt. Jeg får mitt eget rom, og deler bad, kjøkken og stue med 5-6 andre backpackere. Mat må jeg ordne selv, men det er jo helt uproblematisk. Dermed er jobb i boks, og dersom dette viser seg å være en bra plass, vil jeg nok bli der til mars. Snakket med sjefen på telfonen i dag, og han høres ut som en trivelig kar. Så nå krysser jeg det som krysses kan for at dette er et flott sted å være.

I høst kom Florence + the Machine med sitt andre album, og jeg har gledet meg stort til å lytte til det. På grunn av begrenset internett-tilgang har jeg pent blitt nødt til å vente helt til nå, i dag. Jeg gikk i iTunes store, og betalte gladelig 95 norske kroner for å få hele denne musikalske godbiten på Mac. Kombinasjonen solbrent mage, nytt Florence-album på full guffe (er alene på rommet), nettopp å ha snakket med kjente stemmer hjemme og følelsen av at ting faller på plass, er utrolig fin.
Peace out.

Neste stopp.

Hayman island.
I en betalt jobb i deres “kids Club” ut januar (i første omgang, mulig jeg kan jobbe lenger).
Detaljene kommer senere, men dette, dette blir BRA!

www.hayman.com.au

28.

Nok en bursdag er over. Og FOR en feiring! På onsdag kom 64 high school kids hit til Parsons Bay, og vi hadde ansvar for å kokkelere, servere og rydde opp. Hurra. Kidsa oppførte seg fint de, spiste og takket pent for maten. (Holdt oss deretter våkne til klokka 3 på morningen). Etter vi hadde ryddet opp alt, var det blitt så sent at ingen orket noen bursdagsmiddag, så vi spiste restene fra tenåringene sin middag og gikk og la oss. Så direkte hurra-stemning var det vel ikke å fylle 28. Mamma og pappa ringte meg på kvelden, og det var superfint å snakke med dem igjen. Det var den eneste telefonsamtalen fra Norge. Litt stusselig innsats, folkens, det må jeg si. Så det føltes ikke mye som bursdag, men nå er dagen passert og jeg er altså blitt 28. Føles helt fint det

Jobbstuasjonen blir mer og mer interessant, siden jeg lutselig er blitt tilbudt jobber jeg ikke en gang har søkt på, så i løpet av neste uke vet jeg hvor, hva, hvem og hvordan. Og godt er det, siden jeg drar herfra på onsdag allerede. Hjelp som tiden flyr! (Ja, nå har jeg blitt 28 og føler jeg kan bruke slike uttrykk uten å måtte kommentere det ironisk i en parantes like etterpå).

Jeg har et litt ambivalent forhold til dette stedet jeg er på nå. Har fått et kjempegodt forhold til de andre som jobber her, altså “vi på gølve”-gjengen, vi som bor sammen. Det er en fin gjeng og vi har det veldig gøy sammen. Alle er vennlige og hjelpsomme og bidrer til fellesskapet, så hvis man ser på det så kunne jeg gjerne blitt her mye lenger. I tillegg fant jeg her om dagen ut at Conrad (det australske alibiet i gjengen vår) spilte tennis da han var yngre! En time etter han fortalte meg det var vi ute på banen og svinge racketene! Og det er SÅ gøøøy! Jeg vil bare spille hele natta lang! Utfordringen er at det er halvbaner, som betyr at man må holde tilbake slagene og prøve å være mer presis, noe som er kjedelig, men samtidig veldig bra trening.Spesielt for en som meg, som elsker å smelle til med all min kraft, hehe. Vi har også spilt mye brettspill i det siste, eller, hovedsaklig Settlers of Catan og Uno. Som det ikke er lov å si i Radioresepsjonen: “God stemning”!

Grunnen til at jeg ikke blir her lenger enn antatt, er at vi jobber mer enn vi bør. Fem timer om dagen er helt på grensa for kost og losji synes jeg, men i tillegg er det alle mulige småting som skal gjøres til en hver tid, og som vi blir spurt om og/eller forventet å gjøre i tillegg. De i ledelsen lager mat til seg selv og lar oppvasken stå igjen til oss, for eksempel. Det er så lite akseptabelt, og hadde jeg vært her lenger hadde jeg helt klart tatt tak i det. I tillegg er det mye som foregår her som vi ikke blir fortalt om, og vi får ofte forklaringer som “vi skulle jo hatt middag sammen i kveld, men på grunn av det som skjer for tiden, får vi ikke tid” osv, og vi sitter der som små barn som ikke får lov å lytte til de voksnes samtale. Hvordan kan vi forventes å skulle noen form for eieforhold til dette stedet og denne businessen hvis vi ikke engang blir fortalt hva som foregår i kulissene? Det er også svært amper stemning bant ledelsen, og ei dame har trukket seg fra hele prosjektet nå bare etter jeg kom hit.
Så det blir trist å reise fra de nye vennene mine, men samtidig greit å komme seg videre til noe annet. Og ikke minst gleder jeg meg til å tjene penger igjen!

Bursdagspizza, hyrdestund og Telstra.

I det vi skriver 18.11.2011 har jeg altså jobbet som frivillig her i Nubeena i en og en halv uke. Uten å skrive noe på bloggen. Ikke mangler jeg internett og ikke mangler jeg noe å skrive om, ei heller inspirasjon. Grunnen til at dere ikke har fått en oppdatering før nå, er at jeg sliter med å finne ut hvordan jeg skal formidle dette stedet til dere. Det er veldig annerledes, og av og til er det vanskelig å beskrive ting som er annerledes uten å høres sarkastisk/ironisk/ufin/fiendtlig/skeptisk/respektløs ut. Å skrive nøytralt er ikke min sterkeste side, men jeg skal gi det et forsøk her, om ikke annet.

Dette stedet er altså et hotell/motell og er en del av et såkalt “intentional community” – et eget lite samfunn, hvor målet (foruten harmoni og livsglede i fellesskap) er å være selvforsynt med det aller meste. Ved å la ulike typer mennesker kjøpe seg inn her (enten et stykke land hvor man selv kan bygge et hus, eller en leilighet), komme sammen og dele sine ferdigheter med fellesskapet, i tillegg til at man dyrker alle slags grønnsaker og frukt, og har dyr man kan få egg og melk fra. På dette stadiet er man langt fra kommet dit, prosjektet er i startfasen og det er fortsatt langt igjen.

Så, det vi hjelperne gjør her, er å jobbe fem timer hver dag, mot gratis kost, losji og internett.
En dag per uke har vi fri, men aldri alle samtidig, og sjelden mer enn en på samme dag. Vi er fem stykker her nå, og i morgen kommer den sjette. Jobben min består i enten å vaske rom, eller å betjene resepsjonen. Begge deler har sin sjarm, og jeg synes det er fint at jeg får bytte litt på hva jeg gjør. Når man vasker rom er man alltid sammen med en annen person, mens i resepsjonen kan det være litt vel stille til tider. I går kveld hadde jeg et sekstimers skift i resepsjonen, og det gikk unna som bare det, masse å gjøre, mange telefoner, mailer og gjester. Folk flest er jo kjempehyggelige, og de som ikke er det er i alle fall underholdende, om ikke annet.

Jeg deler rom med ei jente fra Taiwan. Hun snakker ikke engelsk så veldig godt, så det blir en del kroppsspråk og forsøk på å forklare ett ord med et annet, enklere, men hun er utrolig søt og hyggelig, så det går fint. Hun har faktisk bursdag i dag, så vi har vært på det lokale bakeriet og spist lunch i dag. Eksklusivt, eller hva? Selve stedet er nemlig knøttlite (i alle fall i areal, du går fra en ende til en annen i løpet av fire minutters vanlig gange), med en skole, et bakeri, en café, en bensinpumpe (hvor det også jobber en kar som hjelper deg med bilen din dersom det skulle være ønskelig. Dersom ingen trenger hjelp eller bensin, leser han avisa og drikker kaffe, og etter klokka 3 tar han seg gjerne en øl eller tre på “dørbrua”), politistasjon (på størrelse med en toroms leilighet), brannstasjon (en stor garasje med to brannbilder i), barnehage og eldreboliger. Så joda, helt øde er det jo ikke. Uansett, lunchen ble pizza, og nå når jeg har blitt vant med australsk pizza så liker jeg den faktisk veldig godt. For de av dere som ikke har spist en ekte australsk pizza, kan jeg fortelle at de bruker det de kaller “barbeque sauce” i stedet for tomatsaus. Direkte oversatt blir det jo grillsaus, men jeg tror ikke vi har noe det kan sammelignes med hjemme, i alle fall ikke som jeg kjenner til eller kommer på akkurat nå. Det er i alle fall nokså uvant første gang man spiser det, men det har “vokst på meg”, som de sier.

Området her er vakkert og flott, og minner mye om hjemme. På selve området hvor vi bor har vi tennisbaner (dessverre er det halvbaner, som bare pingler spiller på, så fort du har slått ballen fra deg så er den i gjerdet på andre siden -for lite plass!), et oppvarmet basseng, boblebad og badstu. Har ikke benyttet meg av noen av delen enda, da jeg “mistet piffen” etter at jeg ved et uhell gikk meg på et par som hadde en heller usjenert hyrdestund i boblebadet i det jeg skulle inn og slukke lyset der en kveld. Kremt. Sååeh. Jada.

Ellers driver jeg og ser etter en betalt jobb jeg kan starte i så fort jeg er ferdig her. Skal ta meg god tid og undersøke og spørre alle tenkelige spørsmål denne gangen, for å prøve å unngå en trippel tragedie hva sjefer angår. har en jobb som jeg er veldig interessert i, og finner ut i løpet av begynnelsen på nste uke om den er aktuell for meg eller ikke.
Snakket forresten med Amy i dag, hun kunne fortelle meg at jenta som tok over jobben min hos dragen i Kalgoorlie, sluttet etter den første uka. Kan dere fatte og begripe hvorfor?

I dag fikk jeg pakke i posten! T hadde sendt meg en direkte vakker dagbok for 2012, nesten skummelt at hjernene våre er såpass synkroniserte selv på motsatt side av jordkloden, for den var akkurat en slik jeg ønsket meg! Dette er samme dama som jeg skal treffe i New York neste sommer, kan tro DET skal inn i kalenderen rimelig kjapt!
Kjøpte meg forresten et nytt simkort i dag, med Telstra, som er den dyreste mobiloperatøren i dette landet, men som til gjengjeld har dekning nær sagt over alt. Så dersom DU ønsker å sende meg en melding på telefonen eller ringe, er nummeret jeg bruker her i Nubeena: +61 0467 580 709. Husk bare at vi er TI TIMER FORAN Norge, så tidlig på morgenen/før 12 på dagen hjemme er beste tide å ringe på. Får du en svarer så er det fordi telefonen min er ute av dekningssonen, så da er det bare å prøve igjen, og håpe at jeg har flyttet meg i mellomtiden, hehe. Det skal jammen ikke være lett.

Håper alle har det fint hjemme, hører rykter om både juleverksted, nissefester, snø og julesanger, samtidig som nettavisene kun skriver om Idol/Skal vi danse og andre “viktige” nyheter, så alt er vel som det pleier der oppe i nord.
Take care. Peace.