En slags jul.

Julen i Ceduna er ikke som jul hjemme. Faktisk er deg veldig lite her som er som hjemme, men det er vel noe av sjarmen. Uansett, julaften jobbet vi alle kveldsskiftet i restauranten, for deretter å dra hjem til en av jentene på fest. Alle hadde med en rett hver, og vi spiste og koste oss. Deretter var det forskjellige leker, blant annet ”flasketuten peker på”. Noen år siden jeg sist spilte det kan du si. Anton og jeg bakte lussekatter, og han lagde gløgg og vörtbröd som vi også tok med. Dette ble kjempepopulært, spesielt lussekattene. Alle andre vi jobber med er fra forskjellige asiatiske land, så det var mye nudler, ris og kylling på menyen, haha.
Første juledag var hele sjappa stengt, og vi var bedt på julelunsj hos sjefen. Den var av det heller fuktige slaget, for å si det mildt. Det er vel slik man ender opp hvis man starter hver dag med en øl eller en knert. Jaja, ikke mitt problem, vi snek oss hjem igjen da han (etter at noen ved et uhell lot det komme frem at de ikke hadde sett den mest legendariske australske filmen noen gang laget) skulle spille av hele Crocodile Dundee for oss. ”Å, du mener DEN DER ja, nei det er klart vi har sett den, åjaaja selvfølgelig”.

I går kveld braket det plutselig løs med 260 kunder på en kveld. Med fire i bemanning til å servere, stå i kassen og i hand out’en (ta imot bestillingslapper og finne ut hvilke retter som skal til hvilket bord) har vi normalt sett rundt 100 kunder. På 260 kunder burde vi vært minst seks personer, kanskje syv, på jobb. Så det ble mildest talt hektisk. Og hvem har da gleden av å stå i kassen hele kvelden helt alene? Jo, undertegnede. Og det hadde jo vært greit det, dersom folk kunne forstå behovet for å være litt effektive når de først kommer frem til kassen. Det som derimot skjer, er at folk står leeenge i kø, med menyen i hånden, men først i det de kommer frem til meg, skal de begynne å lese i menyen og finne ut hva de skal spise. I ALL VERDEN DA?! Det ble en tålmodighetsprøve uten like, og en god del blikk fra kunder lenger bak i køen. Nå er jeg ingen ekspert i blikklesing, men man trenger ikke være det for å forstå at 90% av blikkene formidlet et budskap om å ”få rævva i gir”! Så er det jo en hel del lokale kunder som synes det er stas at vi har stor pågang og gleder seg over at bissnissen går godt, og de smilte like bredt og takket for seg, selv om de hadde ventet 30 minutter på maten. Jeg velger å fokusere på de positive og hyggelige kundene, og de er heldigvis også de som kommer tilbake igjen og igjen.

Ellers er det fint lite å fortelle om her fra Ceduna hva aktivitet og happenings angår. Når jeg ikke er på jobb så spiser og sover jeg for det meste, og slapper av med bok eller film. Det er jo alltid interessant å følge dynamikken i en gruppe mennesker som jobber sammen slik vi gjør her, og det er mange historier jeg kunne fortalt dere med både intriger og dramatikk, men det får vente til en annen gang. Nå venter pannekakelunsj på kjøkkenet her, og så er det jobb igjen i kveld. Jeg har vært her i 2,5 uker allerede, og synes tiden har gått fort så langt. Blir fint å komme over i januar nå, så er det liksom mer lov å begynne å telle ned til den store reisen starter.

Håper alle har det fint hjemme, og at Dagmar ikke har gjort noen nevneverdig skade på verken hus, hjem eller kropp.
Peace.