Nye venner, stygge kjoler og hetebølger.

Nå er det en stund siden jeg har blogget skikkelig. Det føles litt som å leve i en boble her i Ceduna, og uttrykket ”Lediggang er roten til alt vondt” (ja, bestefar, du har nok en gang rett!) har vist seg å være helt korrekt. Å jobbe 25-30 timer i uka er langt fra nok når det ikke er NOEN VERDENS TING å ta seg til utenom jobb. Resultatet blir latskap, dovendyrtilstand og total mangel på kreativitet. Nå som dette livet går mot slutten, er det vel også håp om mer innholdsrike dager og dermed også mer å skrive om.

Siden sist har jeg fått to nye samboere. Det er et vennepar fra Leeds, Rob & Lisa. Jeg synes jo britisk-engelsk er praktfullt, og i tillegg har vi mye til felles, så det er en god match. De andre jeg bor med nå er nokså tilbakeholdne, og i tillegg er det en språkbarriere der, så det var fint å få inn et par briter til å sprite opp det hele. Ellers har jeg jo takk og lov Casey og Brittany her, de to australske jentene. De bor i et annet hus, men vi henger mye sammen. I går var vi på en ny opshop-tur, så legger ved et bilde av en ”dritlekker” kjole jeg fant.

Jeg har to dager igjen å jobbe nå, lørdag og søndag. Ba sjefen om å få så mange skift som mulig neste uke, reiser jo ikke før på torsdag. Han svarer da med å ta navnet mitt AV rosteren, altså INGEN timer neste uke. Noe som i og for seg er greit nok, tre late dager til skal jeg nok komme meg gjennom, men det sier jo en del om hvilken komplett talentløs og ondskapsfull idiot denne mannen er. Jeg kunne skrevet bok om alle de taperne jeg har jobbet for siden jeg kom hit i august, men skal prøve å la være å kjede dere med for mange detaljer. La meg bare si det slik at det ikke er en eneste person i hele denne byen som har noe godt å si om denne mannen. Mest sannsynlig er denne oppførselen hans måte å ta igjen på verden for noe han selv sliter med, jeg tipper han bruker den lille makten han har til å kompensere for den bittelille saken han har mellom beina, eventuelt har han noe uoppgjort fra fortiden. Hvem vet, tidenes taper er han i alle fall, og jeg priser meg nå lykkelig over at dette er min siste jobb i Australia og at jeg aldri aldri mer skal ha en jobb i dette landet noensinne. Puh! Det blir likevel trist å reise fra Ceduna, bortsett fra sjefsidioten så er absolutt alle andre her veldig hyggelige, og jeg har fått mange nye venner. Rundt om i byen er det alltid et kjent fjes og noen man kan slå av en prat med, så på mange måter er dette et samfunn jeg godt kunne blitt værende i. Man føler seg trygg og tatt vare på, noe jeg tror det er vanskelig å finne i dag. Det blir likevel litt for lite, når det ikke finnes kulturtilbud av noe slag , internettilgangen er tragisk, det er fire timer til nærmeste klesbutikk, og de ikke har et treningssenter, hehe.

Aircondition er nede igjen, og i dag viser gradstokken 43 grader. Flotte greier. Jeg vet det høres ut som jeg prøver å gni det inn til dere som sitter hjemme med snøslaps og vinter, men man blir faktisk helt snål av ikke å få kjølt seg ned når det er så varmt. Vannet i springen og i dusjen er også kokvarmt, så vi håper det vil bli kaldere snart.

Torsdag til uka går turen til Adelaide, og derfra og ut står høydepunktene i kø. Rose og jeg skal og se på gården hvor de spilte inn McLeod’s daughters (Yeeees!), på konsert med den fabelaktige Taylor Swift (kan nesten ikke tro det faktisk skal skje!), cruise rundt i byen, spise lunsj, gå på kino, besøke en sjokoladefabrikk og virkelig nyte livet. Kjæresten til Rose har ordnet det slik at vi kan dra og fiske med noen av kompisene hans, men siden det skal fiskes fra båt, er jeg redd jeg pent må takke nei til akkurat det.
Bra blir det uansett, og jeg synes det er stor stas at Rose kommer ned til Adelaide helt fra Northern Queensland for å møte meg. Hurra!