Hjemme igjen.

Eventyret er over for denne gang, og jeg er hjemme i Trøndelag igjen.

Har hatt et helt fanflottisk år, veldig gøy å se tilbake på alt nå.

Så, da er det bare å begynne å spare! 😉

 

Bilde

Advertisements

Ut på tur med Jo og snart USA.

Har vært på en ny ekskursjon sammen med Jo. Denne gangen til Snell’s beach.
Været her minner mye om det hjemme i Trøndelag, altså kan vi ha fire forskjellige årstider på en og samme dag. Som kjent finnes det jo da ikke dårlig vær, bare dårlige klær, og vi reiser derfor på oppdagelsesreise uansett vær. I dag rakk vi akkurat å komme oss tilbake til bilen før det begynte å plaske ned, puh.
Nå er det bare en uke igjen til jeg drar herfra, helt uvirkelig at jeg skal tilbake til USA! 😀

Når et kapittel slutter, begynner et annet.

Jada, sånn er det jo alltid.
Stray-kapittelet er over, Helpx er påbegynt.
For å oppsummere Stray kort så er det en veldig fin måte å se landet på. Man møter masse forskjellige mennesker og får sett steder man kanskje ikke hadde besøkt dersom man reiste på egen hånd.
Det å reise sammen med noen var nytt for meg, og jeg fikk merke at jeg er blitt godt vant med å reise alene. Samtidig ble jeg også kjent med Martina, som nå er å regne for en av mine aller beste venner, og vi hadde det helt utrolig morsomt sammen. «You win some, you loose some».

Sist oppdatering her var fra Dunedin, så her kommer noen bilder fra siste del av reisen:

Lake Tekapo:

En annen innsjø:

Rangitata:

Kaikoura:

Pizza med Doris:

Har etter hvert blitt utrolig glad i kaffe. Cappuccino, that is. Nam!

Kiwi:

Auckland by night:

Nå jobber jeg for kost og losji på et bed & breakfast i Warkworth, en time nord for Auckland. Jobber med tre andre helpx-folk, og vi har det kjempemorsomt sammen. Blir værende her nå frem til 21., da går turen til USAAAaaaaaaaa! Ja, jeg gleder meg. Veeldig! 😀

Dunedin.

Foran hostellet vårt i Dunedin.

Togstasjonen, et av de mest fotograferte byggene i den sørlige hemosfære.

Fint.

Til alle som spør «det er vel deilig og varmt på New Zealand nå?» Ehhm, nei!

New Zealand fur seals.

Og selvfølgelig – sau.

Guløyde pingviner.

Bildet nekter å snu seg, men det er da altså en pingvin som titter opp på meg.

Dunedin er fantastisk, og vi har alle likt oss godt her. I dag går ferden tilbake til Queenstown. En siste Ferguburger der i kveld, og så reiser vi til Mt. Cook i morgen tidlig.

Milford Sounds.

Vi dro ut med båten til venstre.

Minner LITT om Norge, kanskje?

Fint, men har jo sett det før.
Og dersom man ikke har noe spesielt å tilby i et område, hvorfor ikke lage en slags attraksjon? SLik som her, «woow, du kan se fjellene i vannet her, la oss kalle det «speilvannene» og lokke turister hit». Tja. Bilde ble det nå siden vi først var der:

Man blir nesten immun mot fossefall og innsjøer etter en stund, men flott og fint er det jo likevel.

Nå sitter jeg sammen med Martina, vår nye venn fra Irland, på café (gratis internett, hurraa!). Vi var ute og sjekket utelivet i Queenstown i går, noe som absolutt stod til forventningene! Gøy!
I morgen tidlig reiser vi tre til Dunedin med en lokalbuss. Der skal vi være til torsdag, da blir det en natt til i Queenstown før vi reiser opptil Mt. Cook (med Stray) på fredag. I Dunedin skal vi blant annet se på New Zealands eneste slott, besøke sjokoladefabrikken til Cadbury, se på de guløyde pingvinene, og nyte kiwiversjonen av Edinburgh. Herlig 🙂

Wanaka.

Give me five!

Får ikke mer moro enn man lager sjææl.

Ikke Jesus, men et tre, på vannet!

Høst!

Prøver ut en ny «pose».

Plutselig er det helg igjen, og jeg forstår ikke hvordan ei uke kan gå så fort. Det er vel et godt tegn, vil jeg tro.
Siden sist oppdatering her har vi vært, hva skal man si, ikke like heldige som i den første uka. Været i Picton var grusomt, med skikkelig blåsbortdag den ene hele dagen vi hadde der. Det fine med blåsbortdager hjemme er jo at man kan legge seg foran peisen med ei god bok og lytte til vindens vrede. Gravstein-hostellet vårt var virkelig bra, og i det vinden tok tak og regnet pisket mot vinduene, kom Lynne, eieren av sjappa, inn i stua og tente opp i ovnen! Siden vi allerede hadde tekoppen og boka klar, var jo dette best tenkelige løsning på en fridag i plaskevær. Så som om vi var hjemme, lå vi som slakt på hver vår sofa, ladet batteriene og bare kjente på hvor deilig det er ikke å ha noe som forplikter deg til noe som helst. Perfekt. Sengene på Tombstone er vel også de beste vi har hatt til nå. Selv kan jeg ikke forstå hysteriet med køyesenger og hvor forferdelige de er, jeg klatrer gjerne opp på toppen! Disse sengene var da altså superdupergode, til tross for deres skjebne som køyesenger, og jeg hadde to puter og en deilig tykk dyne på toppen. Ingen verdens ting å klage over der altså.

Noen nye bekjentskaper gjør man seg jo alltid på disse hostellene, og Picton var intet unntak. En mann på rommet vårt (ja, her på NZ er det såkalte mixed dorms dersom man ikke spesifiserer å få et med bare jenter) viste seg å være svært snakkesalig, og da han på dag 2 spurte hvor jeg kom fra, slo han plutselig over til svensk! Fyren er av ukjent opprinnelse, han ville bare si at han hadde et europeisk pass (jeg gjetter på engelsk), og har altså reist over store deler av verden. Måten han finansierer dette på, og som også forklarer hvorfor han snakker bortimot flytende svensk (jeg måtte etter et par heftige misforståelser slå over til svensk, trøndersk ble for vanskelig – som da han svarte at han var singel da jeg spurte hva han synes om Norge), er at han jobber fem måneder i året om bord på skandinaviske cruiseskip. Han sparer alt han kan, og når høsten setter inn der oppe, hopper han på et fly til varmere (og vesentlig billigere) deler av verden og ferierer så lenge pengene rekker. Jerry, som han heter, synes Isabelle og jeg var ”jätteinteressanta att samtala med” som han så fint sa det, og ble svært ivrig da han oppdaget at vi skal stoppe et par dager i Wanaka, hvor han nå har midlertidig base. Ingen av oss er helt sikre på om han er ”litt annerledes” eller bare veldig vennligsinnet. Det er ikke skjellig grunn til mistanke, og litt annerledes må man vel være for å leve slik han gjør. Vi fikk oss i alle fall en god latter da han gav emailadressen sin til Isabelle (takk og lov var jeg ikke der i gjerningsøyeblikket, tannpussen reddet meg), der hvor folk flest har navnet sitt har han ”verdensmestsexymann”. Hjelpes. Uansett, livet på loffen er aldri kjedelig.

Tirsdag morgen skulle vi hoppe på en ny buss og sette nesen mot Abel Tasman national park, som på folkemunne er den mest populære nasjonalparken i NZ. Etter å ha ventet i tre timer på fergeterminalen (med regnet fortsatt piskende mot rutene), dukket fergen, og dermed også bussen og vårt nye reisefølge, opp. Stemningen var ikke direkte god, for å si det mildt, siden folk i tillegg til å stå opp supertidlig hadde vært utsatt for en heller ubehagelig reise over vannet. For å sikre komplett kaos og misnøye, var det en gjeng mindre intelligente mennesker som snek seg om bord på bussen uten å ha booket et sete, slik at folk som allerede hadde booket ble stående ute i regnet og vente på en forklaring på hvorfor bussen var full og de fortsatt ikke var på. Etter en del om og men ble at greit, og selv om alle de ovennevnte gjøkene var rasende for ikke å få bli med bussen, ofret vi ikke dem særlig flere tanker idet vi cruiset inn gjennom dalen.

Etter en lang dag i bussen med vår nye guide, Gollum (ja, for de som kjenner Ringenes Herre – bingo!) ankom vi Abel Tasman national park. Her ble vi innlosjert i enkle, men rene tomannshytter. Isabelle og jeg var lykkelige over dette av flere grunner, først og fremst fordi den nye gruppa vår viste seg å bestå av en stor og rimelig plasskrevende gjeng med forvokste drittunger. De overså oss ”nye” totalt og durte frem som om dette var land de selv hadde kjøpt og forvaltet. I en setting som dette vinner man mye på å være utadvent og smilende, men disse menneskene hadde tydelig laget sin egen lille klikk hvor alle plasser var opptatt. Uansett, etter en runde med stein, saks og papir endte jeg opp i overkøya. Dette er min vanlige soveplass, men grunnen til at jeg ville ta opp kampen om underkøya denne gangen var at taket i hytta vår var omtrent en halv meter unna madrassen i overkøya. Med meg, pute og dyne på toppen av dette var det minimalt med plass for å utfolde seg, for å si det sånn. I tillegg var det ikke sengegavl, noe som fort kan resultere i at jeg våkner på gulvet midt på natta.

Forventningene til Abel Tasman var skyhøye, etter all den flotte omtalen vi har hørt, og om ikke annet så stilte været i alle fall med sine aller beste kort. Sola var oppe og fuglene sang i det vi neste dag satte ut på vår ferd mot Anchorage Bay, den mest sagnomsuste stranda i parken. Vel, etter to timer på en skogssti uten noen utsikt over selve parken, bestemte vi oss for å snu og gå tilbake. Vi stoppet nedom en strand på veien, hvor vi spiste lunsj, men ellers var det som å gå i skogen hjemme. Høydepunktet denne dagen ble den magiske cappuchinoen og sjokoladekjeksen vi bestilte fra cafeen lenger ned i gata fra parken hvor vi bodde. Abel Tasman er nok bedre egnet for lengre turer, hvis man har fire-fem dager å bruke på å traske rundt med sekk på ryggen. Dessverre kunne ikke vi gjøre det, og om vi hadde hatt sjansen så er det vel andre områder vi heller ville brukt den tiden.


I går, torsdag, ankom vi etter endeløse timer i bussen med Gjengen Gjøk omsider Greymouth. Eller Greyhole som guiden vår kaller stedet. Lovende. Og her nådde turen sin absolutte bunnpunkt for min del. Hostellet vi bodde på var rett og slett STYGT, i tillegg til nedslitt og veeeldig bråkete. Vi ble tildelt det ene rommet like over baren i første etasje, og for å være helt sikker så havnet Gjengen Gjøk i et stort rom med medbragt steroeanlegg vegg i vegg. For å gjøre en lang historie kort: søvn ble det heller lite av.

Nå sitter jeg i Franz Josef, hvor Isabelle endelig har gått med på å booke oss inn på et YHA i stedet for de tragiske hostellene Stray har valgt. Vi betalte mindre enn hva de andre måtte, og vårt hostell er også i gangavstand til alt man vil se her. Det er DESSVERRE ikke noen pub ved rommet vårt, så kanskje kan vi til og med få noen gode timer på puta. Her skal vi bli til søndag, og planen er å komme seg ut og røre på skrotten i morgen. Det er en isbre her, som alle de andre i gruppa vår skal gå, vi har planer om å gå opp til den, men orker ikke betale for å klatre på den. Det er noe med den entusiasmen folk som ikke er vant med snø og is har, men som vi nordboere mangler akkurat her. Værmelderne snakker om regn og vind i morgen, så vi krysser nå fingrene for at de tar grundig feil. Det har blitt noen veldig rolige dager nå, og det hadde vært fint å få rørt litt på seg igjen. I verst tenkelige tilfelle ender vi vel opp i det lokale spasenteret, hvor de har mange forskjellige basseng og varme kilder, samt muligheter for massasje. Tror det blir en grei helg uansett.

Ellers har frk. Kindle og jeg blitt gode venner. Hun er jo siste medlem av min teknologiske lille familie, bestående av Mac, iPoda , Nikon Jr. ,meg selv og nå altså frk. Kindle. Det er farlig lett å kjøpe bøker med denne frøkena i hus, så nå har jeg en god liste liggende med bøker jeg gleder meg til å lese. Alt i alt er vel ikke livet så aller verst.

På vei til Franz Josef stoppet vi for å se på Pancake rocks:

Dette bildet sier vel alt om hvordan været var: